deadfreedom

Jeg kan med hele meg fortelle at det er uvant å ikke lenger være så bekymret og redd. Riktignok kan det sies at jeg er engstelig av natur, men nå i dag er jeg blitt noe flinkere til å ikke bry meg så hardt om hva andre måtte mene og tro om meg som person. På en måte er det herlig, men også skremmende. I lang tid, nærmere bestemt 19 år, har frykten tatt stor plass i livet mitt, og jeg vil gå så langt som å si at frykt har vært (og fremdeles er) dominerende med tanke på eget følelsesliv. Som flere andre der ute lar jeg meg (mer eller mindre) styre av frykt. Noe er likevel endret: Nå i dag er frykten mer passiv enn noensinne. Jeg våger å eksponere og utfordre meg selv i større grad. Flott, hva?

En skulle gjerne tro at jeg er fornøyd med livet nå som ikke frykten er så dominerende, men slik er det nå en gang ikke. Helt ærlig savner jeg å kjenne mer til intens hjertebank, uro, rastløshet - du tar poenget. Hvorfor? Her har du forklaringen: Jeg har lenge vært klar over at jeg har et betydelig flatt følelsesliv i forhold til andre personer. Altså er det ikke snakk om noe særlig til svigninger i løpet av dagen. For meg kan en dag se ut som dette: lite/moderat glede, frykt, spenning, misunnelse, skam... Følelseslivet mitt er ikke det store å fortelle om, egentlig. Mye på grunn av at jeg sjeldent opplever intense følelser (med unntak av frykt). Den eneste følelsen som jeg virkelig har god kjennskap til, er frykt. Det kan muligens høres absurd ut for deg, men jeg vil gå så langt som å si at uten voldsom angst er jeg så og si tom på innsiden - eller uten innhold, dersom du foretrekker det. Jeg opplever det hele som ordentlig frustrerende, mens andre kan befinne seg i den andre enden av skalaen (ekstreme følelsesmessige svigninger). Jeg vil påstå at de to ytterlighetene har sine fordeler og ulemper ettersom hvordan en ser på det. Uansett så kan (intense) følelser/fravær av følelser oppleves som en hard påkjenning for hver og en av oss. Det er det ingen tvil om her, i alle fall. Poeng: Det er kanskje ikke så rart at det føles ut som om jeg har mistet en stor del av meg selv. Egentlig burde jeg være glad, men hvordan kan jeg være det med et så stort tomrom som ikke lar seg fylle?

Med frykt i blodet vet jeg i alle fall hva jeg har med å gjøre. Tross alt kjenner jeg igjen frykten, min lojale venn/fiende - alt ettersom. Andre følelser er jeg ikke like klok på. Glede, sinne, engasjement og lignende tilstander/stemninger er nok ikke like utviklet, vil jeg tro. Jeg har ikke noen annen forklaring på det, forstår du. NB: Ved nærmere ettertanke har jeg i bakhodet at jeg har vanskelig for å tillate meg selv å kjenne på følelser. Det er som om jeg ikke vet noe annet enn å sende andre følelser på dør, for så å åpne opp for det kjente. Jeg prøver å la andre følelser slippe til, men det er sannelig ikke enkelt. Det kan nok ha noe med at jeg har det med å undertrykke egne følelser. Ikke umulig...

Det er kanskje unødvendig å skrive det, men jeg har all grunn til å tro at for meg oppleves uro som noe kjent - og det gjør meg rolig, antar jeg. Dersom jeg på en annen side kjenner det motsatte (total ro eller andre følelser, for den saks skyld) gjør det meg urolig... Det høres logisk ut, tenker nå jeg. Skremmer ukjente følelser meg? Har angsten en beroligende effekt på meg? Er det mulig...?

Kan det ha seg at frykten, i alle disse år, har forsøkt å gjøre meg oppmerksom på en slags leksjon? Hvis det er tilfelle, hva dreier den seg om? Jeg runder av nå, men dette skal jeg definitivt tenke over. Vær sikker på det!

Nå og da har jeg skrevet i ren frustrasjon, noe som har resultert i upassende ordbruk og lite konstruktive innlegg. Et eksempel på det er innlegget om DLD (under kategorien synspunkt). I ettertid har jeg forstått at jeg publiserte det som et svar til "Nei til DLD!"-bølgen - både for å provosere, men også for å starte en diskusjon. Jeg var ordentlig lei av å bli møtt med et hav av "Nei til DLD!" hvor enn jeg befant meg hen på internett. Der og da visste jeg ikke noe særlig om DLD, og nå i dag kan jeg innrømme at jeg fortsatt er usikker på hva dette innebærer for samfunnet, og hvilke konsekvenser DLD gir den enkelte. Jeg har lest en hel del argumenter (både for og imot), og jeg må si at motargumentene er langt mer holdbare enn andre synspunkt - helt ærlig. Spørsmålene blir: Hvor høyt verdsetter du egen frihet og privatliv? Er du villig til å la deg overvåke? Når det er sagt er jeg nok mer skeptisk til DLD nå enn før - spesielt fordi at kriminelle lett kan finne seg nye arenaer og måter å "operere" på, i tillegg til at myndighetene kan ende opp med å misbruke makten (verste scenario?), og at vi som borgere blir paralysert av redsel. Jeg sletter likevel ikke innlegget fordi jeg fortsatt har noe lik tankegang som går ut på: "Du som protesterer aller høyest mot DLD skjuler noe for oss...?" Jeg klarer ikke å la være å tenke på det - selv nå i dag. Er det ikke logisk, egentlig, at den som er mest provosert over DLD, skjuler noe? Eller kan det være så enkelt at han/hun verdsetter frihet og eget privatliv i aller høyeste grad? Jeg undres, må dere vite...

Jeg kan også meddele at innlegget mitt vedrørende politikk og ungdom ikke var spesielt gjennomtenkt. Helt ærlig så var det for generaliserende (det er noe jeg ikke vil fremstå som!), og at det ble nok for svart/hvitt - og det i meste laget. Noe som du bør huske på, er det at jeg aldri har deltatt i et politisk miljø eller undersøkt statistikk angående ungdom og politikk. Helt ærlig så finnes det nok langt flere ungdommer som interesserer seg for politikk - selv om jeg ikke ser det. Det kan for all del ha noe med at jeg ikke vil se virkeligheten slik som den egentlig er, og det faktum at jeg i liten grad har kontakt med andre unge. Selv om det er så, kan jeg tenke på at ungdom skal skape fremtiden, og derfor er det positivt at de engasjerer seg - enten det er snakk om miljø, likestilling eller ruspolitikk. Det behøver ikke å være så negativt, vel? Jeg skulle ha uttrykket meg annerledes, det ser jeg nå, men jeg har da lært av "tabben". Poenget er at jeg fortsatt står for synspunktet mitt (jeg er fortsatt mot stemmerett til 16-åringer), men jeg skulle ha formulert meg på et annet vis.

Jeg har reflektert en del rundt perioden hvor jeg var deprimert, og kommet fram til at det hele var som å få en slags oppvåkning. Hvorfor, spør du? Før hadde jeg omtrent ikke noe til selvinnsikt, men i løpet av år 2011 har jeg virkelig gjort fremgang - særlig med tanke på angstproblematikk, tankemønster og selvinnsikt. Før unngikk jeg angsten og så ikke poenget med eksponeringsterapi, men nå i dag forstår jeg at det har lønnet seg. Da jeg var deprimert klarte jeg ikke å sile ut den konstante strømmen av negative/mørke tanker. Istedet tok jeg imot tankene som om de var laget av gull, og isolerte meg selv fra omverdenen. Det endte til slutt med at jeg bare hørte på den negative stemmen, og ikke lenger var i stand til å se situasjonen i et kritisk lys. Jeg kan legge til en beskrivelse, slik at du lettere kan forstå hva jeg mener med ordene. Beskrivelse: Det var som om jeg hørte på en cd-plate til enhver tid - uten å få ro i hodet. I begynnelsen var ikke de depressive tankene så dominerende, men de formerte seg raskt, og etter noen måneder hørte jeg ikke annet enn den ene cd-plata. Jeg var ute av stand til å slå den av, og behøvde hjelp til å komme meg videre i livet. Nå i ettertid ser jeg på depresjonen som en brutal læremester. Nettopp på grunn av flere punkter jeg har å vise til nedenfor.

1. Selvinnsikt.

På ungdomsskola kjente jeg på voldsom angst, og problemet tok jeg med meg til den videregående skola. Jeg visste ikke at det var sosial angst jeg hadde med å gjøre. Ikke hadde jeg lest/hørt noe informasjon om emnet. Dessuten ble jeg heller ikke fulgt opp av helsevesenet. Det ble ikke noe bedre av at jeg ikke hadde mot nok til å fortelle noen om det jeg følte. Først i år 2009 spekulerte jeg på om problematikken min hadde tilknytning til sosial angst, og i år 2010 bekreftet en lege at det stemte. Nå i dag er jeg klar over ressursene mine og vet at det finnes alternativ der ute. For eksempel klarer jeg å erstatte katastrofetanker med rasjonalitet og mindre bekymring. Dessuten er jeg blitt flinkere til å observere den faktiske situasjonen, for deretter å analysere egne reaksjoner.

I løpet av livet har jeg hatt mye uro i kroppen, men når jeg tenker over det har jeg flere ganger tvunget meg selv til å møte angsten - på tross av at jeg har vært fryktelig redd. Det, lesere, sier noe om meg som person. Jeg har riktignok unngått en hel del utløsende situasjoner og latt angsten stå i veien for meg, men kan fortelle så mye som at jeg jobber med det og akter å holde meg til planen. Kort fortalt vet jeg hva det er jeg må jobbe med, også er jeg bevisst på at mye avhenger av meg selv. Jeg er også (smertelig) klar over at jeg er for streng mot meg selv, og at jeg har en tendens til å motarbeide meg selv. For øyeblikket arbeider jeg for å bli mildere mot meg selv og ikke minst å kjenne på følelser. Jeg kan ikke si at det er enkelt for meg. Faktisk ser jeg på det som vanskelig, men jeg ønsker virkelig "å bli meg selv igjen". Med det mener jeg at etter den tunge perioden (2010) har jeg for det meste kjent meg uinspirert og flat hva angår følelser og livet på generell basis. Jeg akter å vekke til live andre stemninger, slik som glede, engasjement og interesse. Det vil kreve mye av meg, som mye annet her i livet, men akkurat det er jeg bestemt på å klare.

2. Behandling.

Etter å ha vært deprimert i hele 10 måneder tok tålmodigheten min slutt, og jeg uttrykte at jeg ønsket å dø - noe som egentlig handlet om at jeg ønsket å ta en pause fra livet og komme meg ut av den forferdelige perioden. Det endte med at jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling ved Levanger sykehus, og på den måten fikk jeg tid til å hente meg inn igjen. Som om det ikke var nok ble jeg tatt på alvor og kom i kontakt med flere interessante og omtenksomme personer. I alt har jeg positive erfaringer med psykiatrien her i Levanger. Akkurat det er jeg takknemlig for. Det skal sies. Ikke alle pasienter blir tatt på alvor eller behandlet med respekt, noe som jeg synes er fryktelig synd, men det forekommer altså tilfeller hvor en får den hjelpen en har krav på. Jeg er et levende eksempel på at psykiatrien kan ha noe å tilby en - såfremt man er villig til å samarbeide med helsevesenet i motsetning til å motarbeide dem. I begynnelsen var jeg så deprimert at det å skulle ta imot hjelp ble sett på som meningsløst, men etter en stund innså jeg at samtaleterapi, samt medikamenter og eksponeringsterapi hadde ønsket virkning for min del.  

 

I lang tid har jeg ikke klart å tillate meg selv å ha det bra. De to hyppigste mantraene gjentar seg om og om igjen, lik en hjemsøkende orkan. "Før eller siden må gleden vike for en mørkere realitet," sammen med den andre versjonen; "Du fortjener ikke å ha det bra, Karianne. Tross alt har du ikke gjort noe ekstraordinært." Jeg er fullstendig klar over at jeg har for høye og urealistiske forventninger til meg selv, da jeg faktisk er et menneske, og dermed har lov til å gjøre feil. Rettere sagt: For å vokse må jeg begå feil - uansett hvor pinlig det enn måtte være... For å si det på en enkel måte: Jeg kan ikke redde verden helt på egen hånd, men jeg skulle gjerne ha gjort noe av betydning. Det indre barometeret viser likevel at ingenting jeg gjør er bra nok. Dersom jeg for eksempel ender opp med karakter 5 på en prøve/innlevering, er jeg ute av stand til å glede meg over seieren. Istedet kjenner jeg på et tomrom som ikke lar seg fylle. Helt siden jeg klarte å løsrive meg fra depresjonen har jeg fått økt livskvalitet, men også innsett noe som er verdt å merke seg; Jeg undertrykker egne følelser, og da spesielt glede/fornøyelse. For min egen del virker det som om jeg har gravlagt det positive under jorden, og at jeg ikke lenger aner hvordan jeg skal hente det fram igjen. En ting er likevel sikkert: Jeg ønsker ikke å ha det slik resten av livet.

Hver og en av oss bør ta oss tid til å se det store bildet, før vi konkluderer med at vi har det forferdelig. Av og til kan det være vanskelig å se livet i et helhetlig perspektiv - med både fordeler og ulemper. Noen ganger skyggelegger mørket tilværelsen i så stor grad at sola ikke lenger er synlig for deg og meg. Uansett om du har en god eller en dårlig dag, er det verdt å huske på at det ikke skader å oppgradere takknemligheten. Å minne deg selv på at det faktisk finnes noe i livet som er vidunderlig, vil kunne gi deg nytt håp og livsglød. Det vidunderlige trenger ikke en gang å være noe sjeldent eller ekstraordinært, men kan likeså være så enkelt som det å sove etter en lang og slitsom dag.

Når psyken ikke er på topp, er det lurt å skrive ned en liste over det du setter pris på ved deg selv, andre mennesker og tilværelsen. Alle har noe å være takknemlig for, uansett hvor stort eller lite det enn måtte være. Vi mennesker har det med å tenke i negative baner, og glemme det som er utenfor oss selv. For ofte har vi nok med våre egne tanker, og enser ikke en gang livet som skjer her og nå. Det er vanskelig å ta del i nuet, og det kommer kanskje av at vi aller helst tenker over fortiden eller bekymrer oss over fremtiden. Ved å tenke over hva som er bra med tilværelsen og ikke, vil du oppdage hva som fungerer for deg, og finne ut hva som eventuelt må gjøres for at du skal få det enda bedre. Livet kan være rikere enn du tror. Du må bare våge å se det hele fra et annet perspektiv.

Jeg kan starte med å lage en liste over det jeg er takknemlig for. Følg med!

1. Jeg har en trygg, sosial og merkelig hund. Hiro er noe for seg selv, altså. Ikke er han redd for raketter, matglad som ingen annen, fryktelig sta og kommuniserer ved å grynte. Jeg har aldri før vært borti en hund som er uredd på nyttårsaften. Sist gang forsøkte han faktisk å få tak i et stjerneskudd. Geir tok et bilde av mamma og Hiro med raketter i bakgrunnen. Nei, han trives virkelig på verandaen når rakettene lager et voldsomt fargespill på himmelen. Det er fint å se at han ikke er av den engstelige eller aggressive typen, men som heller er rolig og fattet. Bare ved å være tilstede gir han meg glede i hverdagen. Etter at han ble et familiemedlem, har jeg fått nye impulser og noe å se fram til. Det er koselig å ha en å gå tur med som ikke avviser deg, og som er glad i deg for den du er. Det må jeg si er befriende!

2. Jeg er glad for å ha famile og venner rundt meg, selv om det selvfølgelig forekommer tunge stunder fra en tid til en annen. Det er ikke ofte at jeg tar imot hjelp eller våger å prate ut om det som gjør vondt, men når jeg først siler ut noe av bagasjen føler jeg meg bedre i ettertid. Takk for at du holder ut med meg!

3. Tatt alt i betraktning er jeg mer fleksibel enn andre med samme diagnose, og blir beskrevet som en intelligent og ressurssterk person. Det er alltid kjekt å høre fine kommentarer om en selv - uansett om en klarer å ta det til seg eller ikke. Jeg er ikke spesielt god på å ta til meg fine kommentarer, men prøver å ivareta dem i tilfelle jeg trenger et løft. Oppmuntrende ord hjelper på selvtilliten og humøret. Det skal sies.

4. For en som er nysgjerrig på livet og hva det har å tilby, er det mange emner en kan fordype seg i og lære mer om. Det å lære noe nytt kan være både utfordrende, men også spennende. Jeg føler i det minste at det er kjekt å ha noe å ta seg til - i motsetning til ikke å ha et mål i sikte. Akkurat nå leser jeg den nyeste spesialutgaven av Illustrert Vitenskap, som tar for seg mennesket i rommet. Interessant lesning!

5. Mine dagligdagse behov blir dekket, slik som mat, væske, klær og trygghet. Materielt sett har jeg ikke noe videre å klage på. Jeg er oppriktig glad for at jeg bor i Norge hvor jeg kan uttrykke meg fritt og bestemme over eget liv. Livet kunne sannelig ha vært mange, mange ganger verre. Derfor er det viktig å tenke over hva en har, før en klager over ens egen situasjon. Som regel går det faktisk an å gjøre tilværelsen enda bedre for seg selv - forutsatt at en legger ned tid, energi og innsats for å virkeliggjøre den store drømmen... En må faktisk yte for å oppnå noe her i livet. Ingenting kommer av seg selv, er det noe som heter.

Hva er du takknemlig for her og nå?

Synes du at homofile bør få adoptere barn? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Ja, det synes jeg, for de kan også gi omsorg til et barn, selv om de har en annen legning. Dessuten tror jeg det er ganske strengt og at de gjennomgår flere tester før de kan adoptere barn, og det for å sikre at barnet skal få det best mulig. Foreldre behøver ikke på liv og død å være kvinne og mann, da barnet kan ha kontakt med det andre kjønn via samfunnet generelt. Selv om et barn har to mødre, er det nok av menn der ute som en kan ha et slags forhold til - enten det er snakk om en venn, en "far" eller en onkel. Det spørs hvilket forhold en er ute etter. Poenget mitt er at selv om et barn har to foreldre av samme kjønn, vil det før eller siden komme i kontakt med det andre kjønn, og se an om en trenger mannlig/kvinnelig assistanse eller ikke.

Flere der ute bekymrer seg over eventuell mobbing (som følger av det å ha foreldre av samme kjønn), men mobbing trenger ikke nødvendigvis å omhandle homofili, men kan likeså gå utover en selvsikker person. Enhver kan bli utsatt for mobbing eller krenkelser, men en trenger ikke å ta sorgen på forskudd. Poenget mitt er at ved å gi homofile en sjanse til å oppdra et barn får vi se om de er i stand til å ta ansvar for en liten skapning eller ikke. Vi kan ikke gå ut fra at det hele vil bli en katastrofe. Slikt bygger på fordommer. La de få mulighet til å ta seg av et barn dersom de ønsker det - på lik linje med heterofile par. En tradisjonell familie med en mann og en kvinne trenger ikke å være et bedre alternativ for barn som virkelig behøver omsorg, trygghet og kjærlighet. Det finnes nok av barn der ute som er desperat etter å få et bedre liv, og å frata homofile muligheten til å hjelpe stakkarslige unger, er både hensynsløst og fryktelig synd, slik jeg ser det. Støtt ulike ordninger, slik at vi kan se at det kan lønne seg - om ikke annet. Helt ærlig blir jeg provosert over mennesker som hevder at det å ha foreldre av samme kjønn automatisk fører til en ødelagt barndom. Til opplysning: Det kan gå bra med en, selv om en har to fedre/mødre istedenfor en mor og en far.

Selvsagt spiller det en rolle angående hvem som oppdrar deg, men jeg vil påstå at hvordan selve oppdragelsen foregår har større betydning enn for eksempel kjønn. Noen hevder at et barn trenger rollemodeller av ulikt kjønn, for senere å bli en balansert voksen. Likevel er ikke foreldre de eneste rollemodellene i et barns liv. Det finnes også noe som kalles for venner, onkler, tanter et cetera. En kjærlig familie (uansett type familie) er uansett et bedre alternativ enn å måtte bo på barnehjem/andre instutisjoner eller i slummen/på gata. Det skal sies. Noen prater om at det er unaturlig og frastøtende å gi homofile lov til å adoptere og oppdra barn. I realiteten er det barnemishandling og forsømmelse som en bør slå hardt ned på - istedenfor å bruke tid og energi på å frata homofile en slik mulighet. Vil du nekte homofile å adoptere barn fordi måten de lever på ikke samsvarer med din oppfatning av "en ekte familie"? Er det bedre å være foreldreløs, i motsetning til å ha foreldre av samme kjønn?

Jeg har et ambivalent forhold til Lady Gaga og musikken hennes. Jeg misliker de fleste av låtene, men et par av dem finner jeg fengende. Hun byr i alle fall på seg selv, og er en ordentlig underholder. Etter hva jeg har hørt og sett er hun teatralsk, spontan og uredd. Jeg kan si så mye som at de fleste låtene hennes ser ut til å være hundre ganger bedre live. Det kommer nok av at hun benytter piano, får vist fram stemmeprakten og lager et minnverdig show. Gaga er dyktig på scenen. Så mye kan jeg fortelle. Remixen av Antonio José gir Alejandro et løft. En dimensjon av rytmer åpenbarer seg. Den er funky. Hør!

Lady Gaga - Alejandro (Antonio José's Remix) by Antonio José

Jeg tror det er viktig å eksperimentere og utforske egen seksualitet - uansett om en ender opp med å gifte seg eller ei. Noen synes det er umoralsk og forkastelig, men seksualiteten er tross alt en del av den menneskelige natur, og derfor bør vi ikke undertrykke våre lyster - så fremt vi går fram med kjærlighet og ikke ved bruk av makt eller tvang. Hvis du ønsker å ha sex før et eventuelt ekteskap, er det ditt valg. Dersom du ønsker å spare deg til den store dagen, godtar jeg det. Folk er ulike - det må en bare akseptere! "Har du lyst, har du lov," er det noe som heter.     

Som du ser er jeg av den oppfatning at en ikke trenger å være gift før en utforsker egen seksualitet. Det er faktisk til egen og andres fordel dersom en prøver og feiler, slik at den store dagen vil bli husket som noe flott - istedenfor som noe katastrofalt. En uerfaren person vil (mest sannsynelig) ikke være i stand til å gi partneren det han/hun ønsker, dersom en ikke har eksperimentert fra før av. Dessuten må det være svært vanskelig å vite hva en selv er ute etter, dersom en har et anstrengt forhold til egen kropp og seksualitet. For meg er ekteskap og sex to vidt forskjellige emner som ikke nødvendigvis behøver å være tilstede samtidig, for at det hele skal bli en suksess.

Nå i dag tror jeg det er få som ser på sex før ekteskapet som noe skittent, men noen føler vel at det er bedre å spare seg enn å kjøre på for fullt. Tradisjonelt sett blir sex i forbindelse med ekteskap omtalt som noe vidunderlig og nærmest hellig. I alle fall hvis en ser det i sammenheng med for eksempel kristendommen. Jeg kan ta poenget med å spare det intime til en person du elsker og ønsker å tilbringe hele livet ditt med, i motsetning til et spontant ligg, men etter min mening trenger en ikke å være gift for å kunne ha et givende seksualliv. Såkalte one night stands blir muligens sett på som noe ekkelt, men for at du og jeg skal gå i dybden av vår seksualitet, må det være greit å ha sex uten følelser eller en fast partner. Det må altså være lov å eksperimentere før et eventuelt ekteskap. Ulike mennesker velger forskjellige retninger. Poenget mitt er som sagt at jeg mener at seksualitet er noe en ikke bør skamme seg over, og hvordan du eventuelt praktiserer egen seksualitet har ingen andre noe med å gjøre, hvis det da ikke dreier seg om for eksempel brudd på loven eller krenkelser av et annet menneske.

Q: Noe å meddele?

Etter å ha hatt hund i over 1 år, har jeg oppdaget flere helsemessige fordeler ved å ha hund, og tenker derfor å presentere et par av dem i form av ulike kategorier.

Hundens væremåte: I motsetning til katten, er ikke hunden spesielt egenrådig. Dersom hunden har det bra, vil den søke mot mennesker eller andre hunder. Hvis hunden føler seg trygg og ikke er svært engstelig, er den god å ha i hus. I utgangspunktet er hunder sosiale vesener som du kan føle deg vel med. Jeg forstår meg på begrepet "menneskets beste venn," mer enn noen gang, da en hund er fryktelig lojal av seg, og trives best sammen med en såkalt flokk - enten det er snakk om mennesker eller andre hunder. Behandler du en hund med forståelse, kjærlighet og respekt, vil du få mye tilbake - eksempelvis: gåturer, koselig samvær, nye opplevelser...

Ansvar: Du lærer å ta ansvar for en annen enn deg selv. Med hvert kjæledyr følger det ansvar og plikter. Hvis du ikke lufter hunden, vil det få konsekvenser. Både for deg selv, hunden og hjemmet ditt. Du må også lære deg til å stille krav til hunden, for at den ikke skal ta over kommandoen og bestemme over deg og eventuelt andre familiemedlemmer. Du må være bestemt og tydelig i møte med hunden din. På den måten vil den få respekt for deg som person og eier. Selv på dårlige dager må du ta av deg hunden din, og det vil lønne seg - spesielt fordi det hjelper å gjøre noe aktivt istedenfor å klage over egen situasjon eller tilbringe hele dagen i senga. Å gi av deg selv til hunden (det være kos, aktivitet, mat, vann, trygghet, ro), vil føles givende, og sannsyneligvis gi deg en følelse av mestring. Ved å ta større ansvar for eget og hundens liv, vil du bli mer selvstendig og rustet til å takle ulike krav og forventninger.

Fysisk aktivitet: Det å røre på kroppen er ikke bare godt for vår fysiske helse, men også psyken. Selv kjenner jeg meg mer opplagt, frisk og glad etter å ha gått en tur med Hiro. Det er flott å ha Hiro som treningspartner, og vite med meg selv at han ikke sier nei til en gåtur - dersom han ikke er fullstendig utmattet. Uansett hvilken aktivitet - om det er lek eller intervall-trening, er det koselig å ha hunden ved din side og gjøre noe sammen. Det går også an å invitere flere hundeeiere til lengre gåturer, dersom det er ønskelig. Turer i skogen eller på fjellet anbefales for dem som er interessert i det.

Det sosiale: Jeg har flere ganger oppdaget med meg selv at det er enkelt å få kontakt med andre hundeeiere. Det kommer nok av at vi faktisk har noe til felles, og som vi kan prate om til hverandre. Etter at Hiro ble en del av familien, har jeg, mamma, Audun og Geir blitt noe mer pratsomme innad i familien, siden Hiro knytter oss sammen til en helhet. Hver og en av oss har en ny samtalepartner, da Hiro faktisk vet hvordan han skal kommunisere med oss. Flere ganger svarer han oss dersom vi prater til han. Ikke nødvendigvis med ord, men diverse lyder. Vi lærer han å kjenne ettersom han gir fra seg ulike signaler og lyder, og oppnår større forståelse for vår egen hund. Noe annet som er viktig å nevne, er at alle hundeeiere kan bli en del av et større nettverk eller fellesskap. Det finnes mange forskjellige kurs, klubber og forum en kan melde seg inn i og ha glede av. Nå har ikke Hiro deltatt på noe kurs, men vi har planer om å fullføre et lydighetskurs - en gang i fremtiden.

Rutiner: Rutiner kan være bra for oss alle - så lenge de er konstruktive og ikke et resultat av tvang eller makt. Å ha faste tider for når hunden får i seg mat kan være lurt, da det resulterer i en oversiktlig hverdag og mindre stress. Dersom for eksempel hunden din har et bestemt tidspunkt hvor den blir gitt mat, har du noe konkret å forholde deg til. I alt skaper rutiner en følelse av trygghet, mens ekstreme rutiner kan ødelegge både for deg selv og hunden. Det handler om å finne en slags balanse og tilrettelegge for at hunden din skal ha det så bra som overhodet mulig.

Spørsmål til andre hundeeiere:

1. Hvilke fordeler opplever du selv ved å ha hund? Kan du nevne noen flere poeng?

2. Hvilken type hund eier du? Hva heter den? Hvor gammel er den?

Myth #1: Social anxiety isn?t that common.
Fact: Social anxiety is experienced by most people at some point in their lives. Whether it was during a speech that they gave in high school, or when going for their first job interview, everyone gets butterflies once in a while. Of those people, some will experience a more extreme form of social anxiety. It is estimated that between 2% to 13% of the population experience extreme social anxiety to the point that it would be considered social anxiety disorder.

Myth #2: Social anxiety only refers to public speaking fears.
Fact: Social anxiety refers to anxiety and fear in a variety of social performance situations. These include formal events, such as public speaking and performing; informal speaking and interaction, such as meeting strangers or going to a party; difficult situations such as expressing disagreement; and everyday events, such as eating in front of others. The common thread among each of these triggers is that there is the potential of being evaluated.

Myth #3: Social anxiety just means that you feel nervous.
Fact: Social anxiety brings with a collection of symptoms, only one of which is a feeling of nervousness. If you suffer with social anxiety you will experience cognitive (thinking) problems, somatic (physical) problems, behavioral problems and effective (emotional) problems. For example, when meeting a stranger for the first time you might think to yourself: ?She must be able to tell that I?m a poor conversationalist.? Your hands might start to shake, you may feel like escaping the situations, and even feel hopeless about ever doing well socially.

Myth #4: Social anxiety and shyness are the same thing.
Fact: Although social anxiety and shyness are very similar, they are not the same thing. Social anxiety involves feelings of fear about social or performance situations, but it does not necessarily involve the avoidance of, or withdrawl from, these situations. Some people may appear to be very outgoing; but on the inside they are terribly anxious and simply very good at hiding their feelings. In contrast, those who are shy tend to withdraw from or avoid social contact because of feelings of social anxiety. People who are shy always experience social anxiety, but those with social anxiety may not always act shy.

Myth #5: Social anxiety is a problem that you just have to learn to live with.
Fact: Some people experience such terrible social anxiety on a daily basis that they can?t work or even leave the house. Others function well in general but have a specific fear that gets in the way of achieving goals such as fear of public speaking. Neither situation is hopeless or something that has to be ?lived with.? With effective treatment such as medication or cognitive-behavioral therapy, everyone has the potential to live life without social fears.

Kildehenvisning: http://theanxietydiaries.tumblr.com/post/10173474692/myths-about-social-anxiety